Drømmen om Stetind

Tekst: Inger Haddeland og Henrik Langum

Vi er fire venner som ikke har blitt venner enda. Vi har alle passert 40 og sjonglerer travle jobber og foreldrelogistikk. Vi har alle bodene full av variert sportsutstyr og Arne Næss i bokhylla. Også har vi en felles venn med både eventyrlyst  og gjennomføringsevne. 

For på skrivebordet til Henrik ligger føreren for “Stetind South Pilar” og der har den ligget noen år. Det er drømmen om Stetind som ligger der. Drømmen om å samle en vennegjeng for å gå Sydpilaren på egne sikringer og uten guide. 500 høydemeter med klatring over 13 taulengder. Grad 6 -. 

 Les også: Sigves teknikkskole - slik bygger du en god standplass

Overkommelig hvis du er en erfaren tradder eller har gått noen linjer før av litt solid kaliber. Men hva om man aldri har satt en kamkile før eller bygd en hengende standplass? Er det mulig da? Og er det mulig å få fire personer med veldig variert klatreerfaring til Stetind på bare 4 måneder?

Med Henrik i front blir vi andre invitert inn i prosjektet, og Klatreeventyr med Sverre og Paula blir koblet på. De skreddersyr et kursopplegg for oss som gir alle et felles grunnlag og et felles metodesett. Selv om noen av oss kan en del fra før begynner vi sammen på null, og vi rydder kalenderen hver tirsdag kveld i over to måneder. Hvorfor? Jo, fordi vi må kunne stole på hverandre hele veien og klatre med nok overskudd til å kunne takle utfordringer som kan oppstå. 

Vi har første kursdag i slutten av mars. Snøen ligger våt og tung rundt Isdammen. Med to lag ull og iskalde fingre begynner vi med noe så enkelt som rappell. Kurset og vinteren fortsetter. Vi lærer oss kileplassering, kameratredning og utligning av standplass på bakkenivå. 

Utover våren drar  vi på helgeturer til Bohuslän, Vardåsen og Skogshorn for å øve oss. I midten av juni har snøen endelig smeltet på Hægefjell. Vi går Sternschnuppe og Reven som en slags generalprøve på vekslinger og effektivitet. Det ble forøvrig også en prøvelse i hvor mange mygg og knott man kan bli stukket av. 

11. juli sjekker vi inn på Stetind rasteplass. Det er tett med biler, telt, blodtørstige klegg og en fantastisk utsikt opp mot majestetiske Stetind. Værmeldingen sier sol, men kraftig vind dagen etter. Det må være feil tenker vi…

Kl 06 er vi i gang. Anmarsjen er beregnet til 3 timer med 900 meter stigning opp til Kongelosjen, hvor vi kan starte klatringen. 

De fire første taulengdene på 4-tallet går lett og det er bredt nok til at begge taulag kan klatre ved siden av hverandre. Fra første amfi er det en kort travers mot en hengende standplass. Her må vi dele oss. Et taulag av gangen. Baard og Hugo går i front. 

 Les også: De fineste moderate rutene på egne sikringer

På 6. taulengden drar det seg til. Vi går forbi sjette standplass og ender i en lang kamin med veldig taudrag. Sekkene setter seg fast. De to siste sekkene må heises. Det går ikke. Det dyttes og heises og til slutt når Inger standplass som sistemann. Vi begynner å tvile. Første taulag er allerede i god flyt oppover 7. pitch. Det har gått mer enn 12 timer siden vi startet dagen og vinden vil ikke gi seg. Det er 20 s/m i kastene. Bør vi gi oss på andre amfi likevel?

De tre siste taulengdene er de hardeste. 6-, 5+ og 6-. Vi kan ikke gi oss. Baard går i front, han skal opp. Stemmen til Sverre, som sier at de tre siste lengdene er de fineste, sitter i hodet og hjelper på motivasjonen. Og for en klatring! Den første 6 - er nydelig klatring med et skikkelig opptak opp på en stor stein. Neste forseres elegant til en solid standplass før Baard og Inger leder lagene opp siste lengde. Vi treffer toppen kl 23. 

Nå er det bare en kjapp rappell og noen timer gåing så er vi nede igjen. Tror vi. Men her har vi ikke gjort hjemmeleksa vår godt nok. Det er brattere og mer eksponert enn vi var forberedt på. Tiden går. Vi finner ikke rappellfeste og utstyret må opp igjen. Alpine kunnskaper hentes frem og får oss til Halls fortopp. Nå er det bare å gå Normalveien ned steinura til Svartvatnet. Vi treffer teltplassen i 04-tiden. Ølen vi hadde kjøpt for å feire, er det ingen som orker tanken på.

 Er dette noe for deg? Sjekk ut våre to-måneders kurs!

Noen timer senere våkner vi i et kokvarmt telt. Høye på adrenalin, veldig slitne og med den fantastiske følelsen av å ha fullført. Så mye innsats og trening. Og for et lag!  

Når adrenalinet går ut av kroppen kommer vakuumet. Hverdagen melder seg. Allerede første dag etter ferien tikker det inn en melding fra Henrik: Hei dere, hva med en tur til Spania i høst?